– Jeg husker minstemann så på meg og sa: Mamma, you don’t know her!

Lisa Cooper ler så hun brøler i den pene, lyse sofaen. Minnet om da sønnen satte ned foten for mors sorg over Hillary Clinton, får det til å briste.

Vi befinner oss i en stor, moderne villa på Oslos beste vestkant. Det var så langt vest vi kom i vår søken etter en knust amerikaner.

Utenfor har snøværet endelig gitt seg, og gata er full av snøskuffende eldre, hvite menn på desperat leting etter Mercedeser og Teslaer.

Kanskje burde vi dratt ordentlig vestover, over Atlanteren, for å lodde stemninga hos amerikanerne på årsdagen for innsettelsen av Donald Trump som USAs president. Men man trenger ikke reise over havet etter vann, for Lisa Cooper duger utmerket som representant. Gjennom åtte år under Barack Obama var hun ansiktet utad for det demokratiske partiet i Norge.

Hun hadde verdens letteste jobb. Å være assosiert med Mr. Cool i Det hvite hus, var en fest. Hun var på fornavn med den amerikanske ambassadøren, menget seg med diplomater og politikere. Obama fikk fredspris og var stjerne, hun var favoritt hos TV-kanalene. «Sommeråpent». «Debatten». «Torp». Avisene ringte henne. Skarp, svart, sympatisk og smittende sjarmerende. Akkurat som sjefen sjøl. Det swingte.

I 2016 stoppet musikken brått. Trump rammet Amerika midtskips.

– Vi hadde ingen aning om at det skulle gå så langt. Jeg beklager så meget at vi fucked it up.

8. november 2016 var det valg i USA. Målingene var ikke bare lovende, det virket avgjort. Hillary Clinton ville i løpet av natta bli USAs første kvinnelige president. Uka før hadde Lisa Cooper uttalt til Dagens Næringsliv at «vi snakker om et potensielt landslide». Clinton ville feie Trump av banen, på norsk.

– Jeg var bombesikker!

I journalistikken er det en regel at man skal unngå utropstegn. Men det er umulig når man snakker med Lisa Cooper. Det er også viktig for opplevelsen som leser å vite at hun går opp i toneleie på slutten av alle setninger, slik amerikanere gjerne gjør når de snakker norsk. Vokalene går litt i alle retninger.

– Du spådde et landslide?

– Ja, men hun vant the popular vote. Det er da man kan lure litt på hele demokratiet når man kan vinne med et landslide i antall stemmer og likevel tape presidentskapet?! Vi skal være verdens største demokrati? Det er en fleip. En vits!

Etter 28 år i Norge er «vi» fortsatt Amerika. USA. Statsborgerskapet har hun aldri gitt opp.

– Å, det er vondt å minnes, stønner hun når vi spør om valgnatta.

Hun var på valgvake på Universitetet i Oslo. Det var vind i demokratenes seil. Alt var planlagt. Fest. Hotell. Seiersintervjuer i TV-studioene morgenen etter.

– Selvfølgelig gikk man inn med 50/50, men vi hadde jo så stor tru på Hillary, at det bare ikke var til å tru. Folk bare gråt, sier Cooper med en distinkt u for o i tro.

– At det var utrolig, ble gjenspeilet i alle demokratene. Hillary også. Til og med i Trump, tror jeg. Utover natta var det færre og færre som så på, stemningen sank. Det var masse presse, og en del republikanere. Han Lysglimt provoserte meg voldsomt, sier hun og brister ut i ny latterkule. Hun snakker om Hans Jørgen Lysglimt Johansen, en norsk ytre høyre-politiker som under den amerikanske valgkampen av NRK ble trukket fram som en slags USA-kjenner og Trump-tilhenger. I mangel på andre, får man tro.

– Jeg tror klokka må ha vært rundt fem-halv seks da jeg kom til hotellet. Jeg skulle på frokost-TV. Når du gikk ut på gaten følte du at verden hadde stoppet, men du var ikke alene. Folk så på hverandre, og de så på meg som om de sa: My God, hva skal skje?

Lisa Cooper. Foto Mimsy Møller

I TV-studioene var programledere og journalister også lamslått. Cooper fullførte morgenvisitten, og kom seg hjem. NRKs planlagte Clinton-feiring med Cooper, masse damer og champagne ble aldri noe av.

– Da jeg kom hit, kom tårene. Jeg satt bare og gråt.

Det var da minstemann, den da 16 år gamle sønnen, så på henne og ba henne ta det med ro. Hillary var ikke død. Og ikke var hun et nært bekjentskap. Mamma, you don’t know her!

– Ah, ok, this is a little bit weird!

Men sønnens åpenbare poeng fortalte henne også hvor mye det virkelig betydde for henne. De var også sønnen som avviste NRK da de ringte og ba henne komme dit. Offentligheten skrek etter stemmer som kunne gi mening til det hele.

– Jeg kunne ikke være på TV. Jeg ville bare ligge her på sofaen og grine, ta det innover meg og tenke: Hva er det som har skjedd?

Etter noen uker hadde sjokket lagt seg. Hun fikk forsoning gjennom Obamas avskjedstale, og hadde hatt gravøl med gjengen i Democrats Abroad Norway. Farvel til Obama, til Hillary og til seg selv som leder.

– Jeg ringte Erik Bergersen og sa: Make us laugh. Han gjorde et godt forsøk. Og så hentet vi inn Thor Steinhovden fra Agenda som kunne forklare oss – hva faen skjedde?

Gravølet ble vendepunktet. Tårene var tørket, og i salen var det en dame som skulle arrangere Women’s March i Oslo, en lokal utgave av protestmarsjen som var på trappene i Washington. En annen snakket om en annen grasrotbevegelse som hadde stått opp mot Trump, «Indivisibles». Lisa Cooper sa «yes, I can» til begge. Det var på tide å brette opp ermene, selv om protestmarsjer og revolt ikke ligger til Coopers natur.

– Da gikk det litt i en annen retning også for meg personlig.

– Jeg hadde åtte år som Democrats Abroad-leder under Obama. Det var masse debatter mot republikanere, det var politikk, det var diplomati, og så kranglet vi litt om gun control, men tonen tilsa et annet intellektuelt nivå. Det var lærerikt å følge Obama, men boom, så kom bomba Trump.

Som leder for demokratene i Norge, kan man sitte i maks fire år. Hun styrte skuta i godvær i åtte.

– Jeg var allerede på overtid. Ingen andre ville eller kunne, så jeg sa ja. Men nå er det dritpopulært å være leder. Det var så behagelig under Obama, men nå? Nei, jeg er ikke diplomatisk nok. Jeg har vært i et par debatter, og blir bare sur og borderline usaklig. That was so fucking stupid, you know? Det kan jeg fort si på TV også, skjønner du? Da må jeg passe meg. Så da er det bedre at en annen generasjon tar over og kan gripe inn og si: What Lisa is trying to say is … Det har faktisk skjedd.

Hun ler igjen.

Lisa Cooper ble født som den mellomste av tre jenter i New York i 1962. Det var midt i den afroamerikanske kampen for borgerrettigheter. Uten at hun merket mye til uroen. Som svart, jente og gløgg fikk hun mange muligheter. Som fireåring begynte hun på et program som het Head Start. Et program for fattige barn, forsto hun senere. Men snart skulle familien flytte vekk fra Queens, som også er bydelen Donald Trump vokst opp i.

Pappaen Glenn jobbet på slutten av 60-tallet i det som senere skulle bli DEA, det føderale amerikanske narkotikapolitiet. En av hans operasjoner hadde provosert det kriminelle miljøet, og faren skulle tas.

– Mafiaen ville ha oss bort, og vi måtte gå underground.

Uten at ungene skjønte hvorfor, ble familien plassert i et hvitt, liberalt suburbia rett utenfor Washington. Trygt plassert i rikdommens forgård Columbia, en liten by bokstavelig talt konstruert for høy livskvalitet. Byen ble innviet i 1967, og figurerer fortsatt på lister over USAs beste steder å bo. Familien Cooper hadde hatt flaks. Det var klassereise med pistol i ryggen. Pappa Glenn gjorde kometkarriere.

– Vi var de første i den bygningen og i det nabolaget, på den siden av byen. Det var en stor overgang, men jeg var bare åtte år, og det var ikke så mye å tenke på. Hadde jeg blitt boende i en storby ville jeg nok ha sett rasemotsetningene bedre. Faren min var en av de første svarte i DEA som fikk en skikkelig karriere. For meg var det vanlig, det var mulig, og jeg så ikke alle problemene. Dette har farget meg på godt og vondt, sier Cooper.

– Hva er dine egne erfaringer med rasisme?

– Jeg har vært veldig heldig. Jeg har blandet bakgrunn, og det er et privilegium. Har du noen hvite og noen svarte i familien din, føler du aldri at du må bevise deg, da er det normale at alle er forskjellige. Samtidig kan jeg huske at det var vanskelig da jeg fikk bemerkninger om at moren min var hvit.

– Som i blond og blåøyd hvit?

– Nei, hun var blandet, men så ikke helt svart ut. Sånne nyanser er viktig for den svarte befolkningen. Da hun døde for 6 år siden, kom det fram at noen av venninnene hennes faktisk trodde at hun var hvit! Så jeg følte meg i en skikkelig skvis. Akseptert her eller akseptert der, hvem er jeg?

– Det må ha vært tøft som tenåring?

– Men jeg var superatlet, spilte fotball, sang i kor, og var cheerleader og alt det der, så jeg kompenserte nok for det. Men direkte rasisme opplevde jeg først da jeg var 25.

Da hadde Lisa fått en salgslederjobb i New York. Fordi det passet best i forhold til jobben, skulle hun finne et sted å bo på Long Island.

– Jeg ble plassert på hotell mens jeg skulle finne en leilighet. Jeg gikk rundt og prøvde og prøvde. Kanskje var jeg litt, jeg liker ikke å si blåøyd, men jeg hadde jo for det meste bodd i Maryland, så kanskje hadde jeg vært litt beskyttet fra ordentlig rasisme. Ingen har sagt noe direkte til meg i hele mitt liv. Men sjefen min maste, og sa, «herregud nå har du vært der i to måneder, det må da gå an å få seg en leilighet?». Og jeg bare I’m trying, really, I’m not kidding, hun fekter med armene, går opp i fistel og inntar rollen som Lisa, 25.

– Så sa en hvit mann i et utleieselskap til meg at du vet at vi ikke kan leie ut til deg som er svart. Og jeg ble, helt, helt, sjokkert.

Da var det fint å ha en pappa med kontakter i DEAs samarbeidspartnere FBI. De sendte agenter til megleren som gjentok det rasistiske budskapet.

– Han fikk bot for diskriminering. Men jeg husker fortsatt så jævla godt at jeg ringte faren min og strigråt, hvordan kan de si sånne ting? Men da skjønte jeg at vow, Lisa, du har vært skåna.

Foreldrene vokste begge opp i Harlem, i kvartalene over Central Park på Manhattan.

– Foreldrene mine opplevde definitivt mye rasisme. Og min bestemor på 98? Hun var også halvt svart og halvt hvit, og hun nekter å snakke om det. Hun sier nei, det er et glemt kapittel. Og det er litt synd. Jeg har et prosjekt på gang, hver gang jeg møter henne, filmer jeg henne, stiller spørsmål og håper hun glemmer at hun har sverget ikke å si noe.

Cooper ler mens hun prater i vei om hierarkier blant minoriteter, om sosiologiens inngrupper og utgrupper, om familiens relative velstand innenfor den svarte verdenen i Harlem som beboere i det litt finere området Riverton, og om svarte amerikaneres lett komiske kniving om hvem som kommer fra fattigst kår. Hun vet hun har lite å slå i bordet med.

– Mamma og pappa gikk på katolsk skole og hadde derfor også en halv-hvit oppdragelse i den forstand. De var de to eneste svarte, tror jeg.

Mandag denne uka var det Martin Luther King Day i USA, en offentlig helligdag til borgerrettighetskjempens minne. Det var republikaneren Ronald Reagan som innførte den i 1983, men det skulle ta 17 år før alle statene hadde sluttet seg til.

– Jeg har alltid elsket Martin Luther King-dagen. Det var virkelig framgang da den kom. Det var en skikkelig seier for borgerrettighetsbevegelsen. Men hva gjør Donald Trump den dagen?! Han spiller golf! Det sier så mye. Dan Rather på CNBC hevdet at Trump kunne komme til å trekke denne dagen, og da vil du få opprør som jeg ikke tror vi har sett før.

Det er det Cooper frykter aller mest, et opprør i kjølvannet av Trump, som har gitt legitimitet til åpen rasisme. Som den første presidenten siden 1983, gikk han ikke i kirken på mandag. Og den siste uka har han avslørt seg som en rasist.

– Uttalelsene om shithole countries er selve definisjonen på rasisme, sukker hun.

– Jeg ser mange av Trumps tilhengere som med rette er sinte, som har mistet jobbene sine, men det er også en jævlig stor andel som er rasister. Sånn har det kanskje alltid vært, men så kommer det en som Trump og slipper dem ut. Legitimerer dem. Det er skremmende. Du så det i Charlottesville. Det er dem han snakker til. Og dette er det jeg syns er mest skremmende, det kommer definitivt et raseoppgjør nummer to. Og det blir stort. Og det blir stygt. Det kan bli jævlig stygt.

Tilbake til 1970-tallet. Tilværelsen i Maryland ble etter hvert erstattet med internasjonalt jet set-liv med diplomatpass. Pappa Glenn ble sendt ut i verden som representant for DEA og var tilknyttet den amerikanske ambassaden. Først til Jamaica, deretter Belgia og Thailand. Familien var med og kunne flekse diplomatpass. Han avsluttet karrieren som nummer tre i DEA-systemet i Washington.

– Det var så utrolig gode tider. Utenriksdepartementet var fullstendig sinnssvakt. De fløy oss på business class hjem til USA! Vi ble litt bortskjemt, og verden lå for våre føtter, vi fikk dra til Paris, London, man ble verdensvant, forklarer hun.

Derfor var ikke møtet med nordmannen i baren i New York så himla eksotisk. I tillegg var hun ganske usikker på hele fyren. Skulle det vare?

– Han var 13 år eldre enn meg. Han var en fantastisk person, og vi er fortsatt gode venner.

Hun ble med til Norge i 1989. Dette var Oslo før Kaffebrenneriet, før mangfoldet, presiserer hun og ler.

– Jeg hadde mange rare møter med nordmenn. Jeg ble sett på som eksotisk og annerledes, men så fort jeg snakket amerikansk, var alt ok. Den doble standarden likte jeg ikke.

To uker etter at hun kom, lanserte Oslo Handelshøyskole den første engelskspråklige MBA’en i Norge.

– Vow, dette er skjebnen, tenkte jeg. Hvis det ikke funket med mannen, hadde jeg i det minste min grad. Det var veldig american, og i samråd med moren min. Hun var alltid opptatt av, siden hun bare hadde jenter, at vi ikke skulle bli avhengige av en mann. Det var ikke lov, selv om hun aldri hadde jobbet selv! Og vi skulle ikke bare gifte oss rikt, men med den vi elsket. Vi lærte å forsørge oss selv, bli rike selv. Det var hennes mantra. Vi giftet oss, men det varte ikke lenge. Så traff jeg den nye på jobben, sier hun summarisk.

«Den nye» står fortsatt på dørskiltet, og sammen har de to gutter på 18 og 21 år. Og utdanningen brakte henne langt i norsk næringsliv, og sendte henne ut i hennes elskede Europa, før hun i 2006 tok et steg til siden og fikk jobb i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. To år senere startet hun for seg selv for å bygge næring av integrering og mangfold. Prioriteten nå er et mentorprogram for innvandrerungdom. Hun prøver å folk til å forstå at det er greit å være annerledes. Det er nok å gjøre.

Livet hennes er privilegert. Men det hun fyller dagene sine med nå, startet med en tragedie. En somalisk pappa som mistet barna sine i en ulykke, tok kontakt med henne. Han trengte hjelp med sitt miljø.

– Som afroamerikaner var det noe jeg kunne relatere meg til. Og jeg har bare blitt helt forelsket. Jeg kjenner så mange somaliske ungdommer, jeg har min egen somaliske «datter» som er her i jula hvert år, og som guttene mine kjenner og har blitt veldig glad i. De er så marginalisert og opplever så mye rasisme. De er svarte, muslimske, bruker hijab, og de er så misforstått. Men de har et enormt potensial, og vil ikke annet enn å være suksessfulle i Norge, akkurat som alle andre.

– Jeg er så fascinert av denne nasjonen som har vært gjennom en veldig blodig krig, er bestående av nomader, bygd opp av mange klaner og har så mange sterke kvinner. Det er så komplisert, og de er så fantastiske mennesker!

Vi legger til et utropstegn på slutten der også. Men før vi runder av seansen og går ut i gangen, der hun har lagt fram en pyntepute med Obamas ansikt – og en dorull med Trumps – skal vi avslutte med to spørsmål og en langfinger i været:

– Traff du noen gang Obama?

– Nei! Jeg var egentlig klarert for å møte han under fredsprisutdelingen i 2009, men ambassaden ville ikke av en eller annen grunn. Men ja, jeg er pottesur – og jobber med saken!

– Er du litt optimist på USAs vegne?

– Ja, jeg er evig optimist, og vi ser tegn til at ting snur. Demokratene har vunnet i Virginia, New Jersey og utrolig nok i Alabama. Se på Women’s March over hele verden, det er så mange med oss. Og metoo-bevegelsen er the icing on the cake. Den hadde ikke vært så innflytelsesrik om det ikke hadde vært for Trumps «grab her by the pussy»-bullshit. Folk vil ha handling. Jeg ser fram til mellomvalget i høst, og tror vi kan snu dette.

I morgen reiser hun til Washington. Mandag våkner hun grytidlig på grunn av jetlag. Hun tar da som hun pleier på seg joggesko og løper fra Lincoln Memorial til Capitol og tilbake. På veien passerer hun Trumps hotell.

– Jeg må innrømme at sist ga jeg fingeren til the Trump Hotel – ikke til the White House, det fortjener det ikke. Men en drosjesjåfør så meg, tutet og ropte «yeah», tommel opp! Sånn er stemninga i USA.

Fem favoritter

Musikk: R&B og Reggae.

Film: «The Jungle Book» av Disney. (Jeg kan sikkert alle sangene!)

Bok: Toni Morrisons «Beloved».

Mat: Salat de chevre fulgt av creme brulée.

Sted: Stranden som var lekegrind når jeg var liten, Queens' Beach.