– Det er de gangene jeg har det som verst, at jeg har gått gjennom muren. Og på andre sida, der har jeg det veldig fint. Jeg bare kjører på med min indre «drive».

Innstillinga til kroppen og hva den kan klare å gjøre, den sitter i hodet, mener Bjørg Eva Jensen. Det blir verre når hun møter utfordringer som går over hodet på henne.

– Det er helt syke greier, det jeg har opplevd de sist åra. Jeg skal love deg at det har tatt på.

Hun er Norges eneste olympiske mester fra vinterlekene i 1980. Og den eneste kvinnelige skøyteløperen som har OL-gull. Uka etter hun kom hjem fra Lake Placid, ble hun også juniorverdensmester på skøyter i Assen. 16 NM-titler har hun på skøyter i alt. Og tre kongepokaler. Da snakker vi kun om gullmedaljene.

– Jeg lada faktisk opp til OL i Larvik. Der var det nesten samme klima her som i Lake Placid.

Mens de fleste andre deltakerne var på høydetrening i Davos, gikk Jensen på sliteforhold på Fram-banen. Det så ut til å lønne seg.

Men å være Norges eneste norske olympiske mester ett år, ble litt i meste laget. Jenta hadde knapt rukket å fylle 20. Hun mottok medaljer og utmerkelser. Og invitasjoner til ulike arrangementer. Ball hos Dronning Elisabeth. Fotball-VM i Argentina. Hun takket nei til alt.

Når hun tenker seg om i retrospekt, var det kanskje noe hun kunne sagt ja til. Men der og da var det trening hun var opptatt av. Hun skulle bli bedre. Og gullmedaljen skulle glemmes.

– Det brant inni meg. Jeg hadde lyst til å slite og pine meg.

Jensen kjente tidlig på en enorm iver og trang til å bruke kroppen, og trente med gutta i skøytemiljøet på Fram på 1970- og 80-tallet.

– Det var viktig å bryte barrierer. Hele tida. Det du gjør i dag, er ikke godt nok i morra, brukte jeg å si.

Skøytetreneren Hans Trygve Kristiansen, som også skulle hjelpe Johann Olav Koss med sine OL-gull, var en viktig mentor.

– Han hadde en god egenskap til å finne på noe nytt hvert år. Hans kreativitet fikk ut det beste i alle. Men da må du kjenne folk.

Og Hans Trygve kjente Jensen. Fysisk og psykisk.

– Jeg er sånn at jeg kan ha gått et veldig dårlig løp en dag, og så går jeg plutselig veldig bra dagen etter igjen. Og når jeg først presterer dårlig, så går jeg veldig dårlig. Jeg hadde et dårlig testløp på Fram helga før verdensmesterskapet på Hamar. Da sa Hans Trygve at «vi reiser opp på torsdagen og tar det rolig». Og da var jeg helt «fit for fight» på lørdagen igjen. Det er sånne små ting som kan snu ting til det bedre.

Foto: Mimsy Møller

Så er det ganger man gjør et godt løp, men at det likevel ikke går veien. Hun minnes perioden der jentene fra østblokklandene kronisk havna på pallen. Jensen selv havna alltid like bak, på vonde fjerde- og femte-plasser.

Året er 1982. Jernteppet deler Europa. I Heerenveen, Nederland er det europamesterskap på skøyter. Unge Jensen skal inn i garderoben. Men hun har gått feil. Og hun har rukket å få med seg nok.

– Før løpene gikk de østtyske jentenemange raske 400 meter, noe som ikke er normalt før en konkurranse, minnes hun.

Det hun nå hadde sett i den østtyske garderoben, skulle senere bekrefte funnene fra det tidligere DDRs mørke idrettshistorie.

– Du har ansvar for idrettsmiljøet ditt. Og du har spesielt ansvar når det gjelder doping. Det lærte jeg allerede som trettenåring av Norges idrettsforbund.

Det tok år før det kom fram. I gjennomgangen av blant annet Stasi-arkivene ble det påvist at mange av de tyske atletene som gjorde det bra, var systematisk dopet med testosteron og anabole steroider.

– Det var helt vanlig i demses kultur, det å få en pille om morran. De trodde nok alle andre gjorde det også, for de ble fortalt at det var kosttilskudd. Jentene fra østblokklanda holdt seg for seg selv. Vi andre skøyteløperne prata jo med hverandre. Det er klart, vokser du opp i et lukka miljø, så gjør du det du ser at alle andre gjør. Da tror du det er riktig.

Jensen vant ingen OL-medaljer i Jugoslavia i 1984. De østtyske jentene dominerte alt sammen. Det gikk ikke å trenge gjennom muren den gangen. Dette var en annen type mur. Og den ville ikke falle før flere år senere. Men vissheten om hvorfor det ikke gikk bra for henne denne gangen, var det som tippa den unge lovende jenta fra Larvik ut av skøyteidretten. Hun begynte på idrettsgymnaset i Larvik samme året som hun la opp.

Men Jensen var også god på to hjul. Åtte senior-NM har hun vunnet på sykkel. Første gang hun vant gull var i 1979. Etter en lengre periode med opphold, gjorde hun comeback. Og hun vant igjen, i 2007. 28 år etter sitt første gull, slo hun til igjen, i en alder av 48 år. I 2011 ble hun ranket som landets beste landeveissyklist. Og hun har enda ikke gitt seg. Bjørg Eva Jensen er jenta som aldri helt slutter å dure.

– Jeg elsker å bryte barrierer. Alder skal ikke være noen hindring.

Men det har den altså vært.

Selv med en stamina som en Duracell-kanin, har også gulljenta fra Lake Placid måttet kjempe kamper som har vært tunge å stå i. De siste åra har det vært mot Sykkelforbundet. Mer presist, for å få en beklagelse for at hun aldri ble tatt ut til å sykle VM eller EM. Selv også da tallene viste at hun var Norges desidert beste.

Kampen for å få en beklagelse, har vært viktig for Jensen.

– Dette er jo snakk om aldersdiskriminering og kvinnediskriminering. Alt jeg ville ha, var en unnskyldning fra forbundet. Det var det det gikk på. De svarte meg at jeg ikke hadde erfaring nok! Det er nonsens. Gutta får jo lov å holde på når de er eldre. Men det gjør ikke kvinner.

Det har kosta både skjorter og energi. Selv med en advokat i ryggen, har ikke Jensen klart å få noen begrunnelse fra Sykkelforbundet.

– Beijing-OL skulle jeg hatt mulighet til å bli med på. Før det vant jeg gaterittet med én runde foran nestemann, samt lagtempo og to NM på bane.

Hun har alltid vært opptatt av «fair play». At man stiller på like vilkår. Og dette er langt fra den første kampen hun har kjempa. Bjørg Eva Jensen er vant med å stå på alene. Hun er heller ikke en som gir seg med det første.

Årets deltakelse i «Mesternes Mester» på NRK var ment å gi henne en ny giv. Slik gikk det ikke. Hun har reagert på ting som skjedde bak kulissene under innspillinga av programmet, og har forsøkt å si ifra. Hun har prøvd å komme seg ut av programmet. Bjørg Eva følte seg dårlig behandlet av produksjonsselskapet Rubicon. Rubicon på sin side avviser at det har skjedd noe galt. 1980-helten trakk seg fra premierefesten for programmet.

Den siste tida beskriver norgesmesteren og OL-gullvinneren som hard.

– De har tidligere spurt meg flere ganger om å bli med. Jeg har sagt nei hver gang. Når jeg først er med, så skjer dette her. Jeg var ikke med på premieren, ikke skrev jeg under på «Mesternes mester»-trøye, og jeg dro heller ikke på Idrettsgallaen. Jeg har hatt maks uflaks. Det vil jeg rett og slett si.

Hun har trent så lenge hun kan huske. På første arket i dagboka er det tegnet en gullmedalje i mektig gul farge med blå- og rosa-stripet reim. Men Jensen visste også hva som måtte til, og likte å slite og pine seg for å nå sine mål.

– Du får sånne tanker når du er i en treningsboble. Da har du riktig fokus. Og det er helt topp, det.

Form og forhold var også viktig å loggføre fra gang til gang i dagboka: «Tirsdag, 8/1-80. Skal på klubbløp på Fram. 500 meter og 1500 meter. Forholdene: Bra. Kommentar: Dritt.»

Jensen hadde en betydningsfull trener i faren sin. Faren var brannmann. Og seriemester i fotball i 1952. Det var klart han måtte holde seg i form. Han tok med seg datteren på treningene.

– Vi gikk på skøyter på Tjønna. Og vi tok tider. Vi spurte alltid hverandre hvor raskt vi hadde gått. Til slutt sa han bare «du har slått meg for lenge siden».

Som femåring begynte hun på turn. Så friidrett. Men skøyter var hennes store pasjon. En dag satte hun i gang en sporadisk dugnad for å lage skøytebane hjemme i sin egen gård. Fram og tilbake gikk hun med vannbøtter – til andre familiemedlemmers store fortvilelse og fall. Men lille Jensen hadde skruskøyter.

– Det var hjertet mitt. Jeg elsket å gå på is.

At Fram-banen lå rett ved huset der familien bodde, passet helt ypperlig for lille Jensen. Hun bodde like mye der som hjemme.

– Jeg var ganske rask. Jeg sprang 13.1 på 100 meter. Og jeg drev med terrengløp. Jeg var med på alt mulig. Kulestøt. Høyde. Lengde. Jeg kasta spyd. Ja, jeg var med på alt.

En dag satt faren og så på Dag Fornæs på TV. Hun var rundt elleve år, og hadde fått låne et par skøyter. «Jeg skal gå like fort som han på TV,» erklærte hun.

I dag er Fram-banen borte.

– Jeg får nesten vondt når jeg kjører forbi der nå, sier hun.

– Jeg synes det er skrekkelig å tenke på at den er borte. Jeg ser det har grodd gras på ismaskinen. De satsa på fotballen i stedet, uten å ha noen elementer for det. Vi trenger flere aktiviteter i byen. Og barna trenger å gå på skøyter. Larvik er jo skøytebyen, med Roger Strøm, Tom Erik Oxholm og Tveter-brødrene Bjørn og Øyvind. Nå sletter man jo hele historien.

Dette er en farlig faktasetning, men hun ble olympisk mester med anoreksi.

– Jeg lærte det av en onkel av meg som driver med yoga, at du kan takle smerte, uansett hva det er. Da tenkte jeg «javisst kan jeg det».

Jensen kjørte på. Selv om kroppen var mye sliten den perioden. Det kommer det fram av loggen i dagboka. Kroppen var sulten og utmatta.

Men Jensen hadde blitt inspirert av andre skøyteløpere som løp bedre og var synlig slanke. Hun skulle jo bli bedre enn de.

– Så jeg gjorde det, vøtt, jeg gikk ned ti kilo. Var på treningsleir, og spiste klibrød og kålrabi.

Ingen så noen faresignaler, og ingen visste noe heller. Dette var før Jorunn Sundgot Borgen kom på banen og løfta fram tematikken. Det var før man hadde satt seg inn i hva det innebar å ha en spiseforstyrrelse. Det var før det overhodet hadde et navn.

Og det unge Jensen ikke var klar over i sin iver etter å ha lite kroppsfett, var at hun sykla så mye, at hun samtidig sykla vekk mye av sin eksplosive styrke. Først senere, da hun kom inn på Idrettshøgskolen, skjønte hun hva hun hadde drevet med.

– Da falt brikkene på plass. «Jøss, er det sånn det er», tenkte jeg.

Viktigheten av kunnskap om kropp og bevegelse, har Jensen vært opptatt av siden hun studerte ved Idrettshøgskolen.

– Jeg har veldig lyst til å jobbe med sansemotorisk trening i relasjon til utvikling av språk, eller med folk som er psykisk utviklingshemmede, for de trenger mer fysisk aktivitet og gir deg mer respons. Jeg fant også ut da jeg studerte spesialpedagogikk, at et familiemedlem hadde ADHD.

– Tror du at du kan ha noe ADHD selv?

– Selv om jeg har mye energi, har jeg nok ikke ADHD. Du må jo klare å være ganske konsentrert for å studere. Og konsentrasjonsproblemer som de med ADHD har, det ligger i genene. Men jeg har veldig mye energi.

Og selv om hun har mye energi, er heller ikke Jensen et overjordisk vesen som durer på og ingen kan stoppe. En dag i 2000 sa det stopp. Da hadde hun vært aleneforsørger til sine to sønner og jobba i skoleverket i ti år.

– Det var det man kan kalle utbrent. Jeg hadde ikke mer energi å gå på. Det var helt forferdelig. Det var tomt, rett og slett.

Jensen begynte likevel etter hvert å trene igjen.

– Jeg bygde jeg meg opp med trening. Det var min medisin.

Og det ga en svært positiv effekt.

Delvis var det sønnens Marius’ fortjeneste. Han hadde begynt med terrengsykling.

– Han foreslo at «mamma, du kan jo bli med på norgesmesterskapet i Østfold. Jo, ja, jeg kunne vel det. Og så ble jeg nummer tre da.

Det var den første Norgescupen hun tok medalje. Året var 2006.

– Året etter satsa jeg maks.

Mor og sønn Jensen vant NM i gateritt i Tønsberg, 2007, mens den andre tvillingsønnen ble nummer åtte. Det ble litt av en familiefeiring.

Men det skulle komme mer fra mor Jensen. Hun vant i alle disipliner under norgescupen sammenlagt, både i 2008 og 2009. Likevel fikk hun ikke være med i VM eller andre internasjonale løp.

– Det var alderen, vet du. Jeg var 48–49 år. Jeg var for gammel. Jeg ble irritert og sinna.

Det er langt fra første gang hun hadde vært i en situasjon der hun følte seg urettferdig behandla, og måtte ta kampen alene.

«I know what you are doing», sa hun til den østtyske treneren en januardag i Heerenveen, etter at hun hadde gått feil og havna i garderoben til de østtyske jentene i 1982. Hun gikk også til mediene i Nederland, og sa det var noe som ikke stemte. Lite skjedde. Og den unge Jensen følte seg uglesett.

– Under den banketten i ’82, sier den norske treneren til meg at «det er helt forferdelig, det du prøver å gå ut med». Han fikk meg til å gi en konfekteske til de østtyske damene for å be om unnskyldning.

22-åringen fra Larvik gjorde som han sa. Hun beit det i seg.

Bjørg Eva Jensen har aldri gitt en konfekteske til noen siden den gang uten å mene det. Hun har heller ikke slutta å sykle. For det er viktig å bryte barrierer. Hele tida. Og det hun gjør i dag er ikke godt nok i morra.

Fem favoritter

Muskk: Jahn Teigen, Kygo, Gabrielle.

Film: Ingen spesielle.

Litteratur: Bøker om astronomi, helse, anatomi og fysiologi.

Mat: Kylling og laks mikset. Salat med avokado. Reker. Friterte bananer, fruktcoktail, jordbær og is.

Sted: Gran Canaria!