– Der borte har du fortida, her har du nåtida, og der borte har du framtida.

Raymond Johansen slår ut med armene, med Oslofjorden liggende der foran seg, flankert av den gamle festningen på en side, og tomta der et nytt nasjonalgalleri skal reises på den andre.

Hvem skulle trodd det? At østkantgutten som løp opp bakkene på Rodeløkka, og tigga pølsesnabber hos landhandler Kleven oppe på hjørnet i Tromsøgata, skulle ende her? Med Oslo for sine føtter? Som byrådsleder, sjef for landets hovedstad, med panoramautsikt til frostrøyken som ligger der som et teppe over fjorden.

Det er snart gått tre år siden han ble kandidat til vervet som. Fra kontoret sitt på Youngstorget rettet daværende partisekretær i Ap blikket mot byens hovedsete. Det var rett strategi for partiet, mente Johansen, å sikre seg makten i de store byene, som første steg på vei mot regjeringsmakt i 2017.

Høsten 2015 ble valgkampen kronet med seier for Johansen og hans rødgrønne lag av Ap, SV og De Grønne, med støtte fra Rødt i bystyret. Johansen ble Aps første byrådsleder siden Rune Gerhardsen på nittitallet styrte et samarbeidsbyråd mellom SV og Ap, den gang med Johansen som miljø- og samferdselsbyråd for SV. Han gikk til valg med løfter om eiendomsskatt, og brøt nitten år med borgerlig styre.

Nå står han halvveis inne i perioden, med blikket rettet mot 2019, og drømmer om et historisk gjenvalg for Ap i hovedstaden.

Men der Johansen kan skilte med suksess i hovedstaden hjemsøkes Ap nasjonalt av krise, først etter et sviende nederlag i stortingsvalget og deretter indre uro etter anklagene mot nestleder Trond Giske om seksuell trakassering.

Både internt i Ap og i LO snakkes det om Johansen som en mulig ny nestleder, og på sikt som mulig leder. Som en politisk pacemaker som kan legge inn et ekstra slag når Ap-pulsen synker. Det er ikke første gang navnet hans nevnes i slike sammenhenger.

Foto: Mimsy Møller

– Jeg er ikke lederkandidat i Arbeiderpartiet, svarer han knapt og legger til han har ett fokus: Å vinne valget i 2019. Han insisterer på at han har et av de mest spennende vervene i norsk politikk.

Etter stortingsvalget har Johansen tatt til orde for at Ap må bygge et nytt rødgrønt alternativ, etter inspirasjon fra Oslo, utvidet med Rødt og MDG på laget. Stikk i strid med Støres avvisning i valgkampen av samarbeid med de to.

Han er enig med mye av kritikken fra sin forgjenger som partisekretær, Martin Kolberg, som i Klassekampen tok kraftoppgjør med retningen, og slo fast at partiet er i krise. Det er et ord Johansen ikke er like klar for å bruke.

– Partier er aldri et mål i seg selv, de er et redskap, et virkemiddel for å sørge for en annen samfunnsutvikling. Misjonen er å hele tida sørge for å vinne valg, for å få en hånd på rattet og en fot på bremsen i samfunnsutviklingen. Nå har vi ikke klart det to ganger på rad, og det har jo ikke skjedd før. I tillegg har vi en Høyre/Frp-regjering, og det mener jeg er kritisk for utviklingen av Norge, det er kritisk for Ap, men å si at Ap er i krise er usedvanlig selvopptatt, sier han.

Han sitter selv i det sentralstyret som denne uka diskuterte håndteringen av varslene rundt Trond Giske, men er knapp på spørsmål om striden i partiet. Det er en vanskelig sak for alle involverte i Arbeiderpartiet, sier han.

– Alle varslere må bli tatt på største alvor, i arbeidslivet og i organisasjonslivet. Jeg er derfor veldig glad for at vår partileder er så tydelig på at han tror på varslerne, sier han på spørsmål om hvordan han ser på saken og håndteringen. Det skal være nulltoleranse for seksuell trakassering i Ap, legger han til og sier han er glad for at metoo-kampanjen har vist det globale omfanget og fått konsekvenser.

Johansen mottok selv varsler som partisekretær. Så hvorfor gjorde han ikke mer den gangen?

– Som partisekretær tok jeg denne type saker på det største alvor. Eksempler på dette er Ingebrigtsen-saken og Øygard-saken. Jeg hadde også som kjent en samtale med Trond Giske, men i den konkrete saken var det ikke grunnlag for å gå videre, sier han.

Vi skal forlate problemene innad i Ap og bevege oss over til den byen Raymond Johansen nå er sjef for. Han er selv en av disse folkene som alltid har bodd i Oslo, som har dype røtter i denne byen. Det er her foreldre, besteforeldre og oldeforeldre ble født og vokste opp, og når vi snakker Oslo handler det om Oslo Øst. Det er i denne delen av byen slekta har sine røtter, i Groruddalen, på Grønland, på Vålerenga. Det første møtet med folk utenfra kom gjennom en av oldefedrene, en rallar fra Sverige.

Mange tiår senere sitter Oslosjefen og humrer på et av byens fineste kontorer, med Munch på veggene og kaffe i krusene, mens han mimrer om barndommens første år, med utedass og jakt på pølsesnabber på Rodeløkka.

– Det er rart å dra dit i dag, sier han.

Avstandene er blitt mindre i takt med at årene har gått og beina har vokst.

– Det er så kort vei fra gården vi gikk ut av og opp til pølsesnabbene til landhandler Kleven. Det er jo bare rett opp i bakken.

Det var i en tid da søppeltømming var i kommunal regi, før kommersielt administrert søppelkaos, og ungene på Rodeløkka sto og fulgte arbeiderne som gikk med svære dassbøtter på ryggen, som de tømte i renovasjonsbilene.

– Vi unga sto jo og så på dette og ropte «ååå, nå velver'n, nå velver'n, nå velver'n», men de gjorde aldri det. Og originalene, det var mange av dem, jeg husker vi hadde en fyr i Langgata, bannekokken, han gikk nedover og banna hele tida, «faen», skreik han, mens mora mi skreik «nå kommer bannekokken, kom dere inn unger».

På sekstitallet vokste en ny drabantby av høyblokker fram på Tveita i Groruddalen. Det var hit familien Johansen flytta, med fem år gamle Raymond, storebroren og en lillesøster, da de på midten av tiåret sa farvel til utedassen på Rodeløkka.

– Det var en utrolig klassereise, en velstandsreise, å flytte inn i en sånn Obos-blokk, med innedo, dusj og badekar, radiator med sentralvarme.

Faren jobba som reprotekniker, en nå forlatt del av grafikeryrket, og som vaktmester i barnehagen, der også moren jobbet, før hun endte i VG. Først på sentralbordet, senere som sekretær for politisk avdeling.

Moren satt også i bydelsutvalget for Arbeiderpartiet, et parti der broren Thorbjørn Berntsen skulle spille en sentral rolle. Raymond Johansen gikk inn i samme politiske rekker som femtenåring. Reiulf Steen, far til hun som senere skulle bli Johansens første kone, ledet Arbeiderpartiet. Unge Johansen ble medlem av AUF, og fikk sitt første sosiale møte med unger fra byens vestkant.

– Vi dro jo for å se Holmenkollrennene både i løypa og i bakken, og vi kunne gå på ski i Nordmarka. Vi gutta dro til Stryken med toget, overnatta og gikk hjem gjennom marka. Men Oslo har jo alltid vært en delt by, og det var i AUF jeg begynte å treffe noen fra vestkanten sånn sosialt. Det var Jens (Stoltenberg, red.anm) og Hans Jacob, sønnen til Knut Frydenlund og sånne folk.

– Hva tenkte du om dem?

– De var jo litt eldre, så det var litt kult. Jeg husker vi var på nyttårsselskap i utenriksministerboligen til Frydenlund. Vi kan ha vært en 16-17 år, jeg hadde med meg et par kompiser fra Tveita, så kom vi dit og der sto plutselig Frydenlund og Thorvald Stoltenberg i døra liksom, og hilste på når dem skulle stikke på fest, det var jo litt fjernt da.

Johansen humrer så hele kroppen rister.

– På den tida vi begynte å gå på byen åpna utestedene tidlig, og dem stengte tidlig. Da var det bare å varme opp med tippekampen.

– Vi snakker plingfest?

– Riktig. Så var det å gå på Venstres hus, eller på Treffen, Ridderhallen, i Storgata, for å feste. Og det var jo folka fra Tveita, Haugerud og Oppsal vi traff ute, før vi begynte å gå på steder der det var ungdom fra hele byen, og vi prøvde å sjekke opp damer fra andre steder. Men mye kontakt var det ikke.

Det var på samme tid en gryende idrettskarriere ble parkert. Ikke av festingen, men av knallhard trening. Raymond Johansen sto på ski og drev med friidrett for Oppsal, og han spilte fotball. Vinteren da han var 17 endte et hardkjør med daglige treninger i en kuldeastma han fortsatt bærer med seg.

– Det er jo noe du aldri blir kvitt, sier han.

Han la likevel ikke skiene på hylla, og det var i skisporet, i romjula for åtte år siden, han kjente noe var galt.

– Jeg kjente at jeg fikk hjertetrøbbel. Jeg gikk på fjellet, ble svimmel, men tenkte ikke så mye mer på det.

Første dag på jobb på Youngstorget etter juleferien kom svimmelheten igjen. Denne gangen ble Raymond Johansen redd. Han fikk tatt noen prøver og ble sendt videre til Aker Sykehus.

– Jeg blei der over natta, med EKG og hele sulamitten. Jeg glemmer aldri den morran, jeg var klar for å gå på jobb, måtte utsette noen møter, hadde ringt hjem til familien og sagt at jeg kom hjem etterpå, skulle bare sjekke ut. Så kommer han legen og kaster en pacemaker opp i senga og sier «jeg veit hva som feiler deg, jeg veit hva vi må gjøre», og jeg «uuuh, hva er detta», «jo vi må sy inn en pacemaker, for du har så lav puls». Jeg visste jo at jeg hadde lav puls, men det så jeg bare som uttrykk for at jeg var jævlig godt trent, jeg var godt under 40 på pulsen, det var Bjørn Dæhlie også, men det er jo en viss forskjell. Så da ble den sydd inn. Det er litt av et inngrep, og det var jo en opplevelse å gå fra å se på seg selv som en veltrent idrettsmann til en som plutselig har noe med hjertet. Det var en reise det også.

– Hvordan opplevde du det?

– Med en gang var det ganske tøft, med nye tanker rundt dødelighet. Du kan stå på talerstolen og snakke, og plutselig har du en stemme i bakhuet som sier til deg «tenk om du bare detter om nå». Så går det over, du lærer deg teknikker til å kjenne etter og bearbeide. Jeg tok opp treninga, og har løpt maraton.

– Med pacemaker?

– Å ja, sist gang i november 2014, på litt over fire timer. Det er ikke så verst, det. Nå ser jeg heller på det som en fordel, om du skjønner, hvis det skjer noe har jeg i hvert fall noe sikkerhetsgreier.

Det er noe han har lært seg å leve med, som en del av kroppen. Pacemakeren er regulert sånn at den slår inn og gir et ekstra slag om pulsen skulle gå under 50. Kroppen har regulert seg på de åtte årene, og pacemakeren er ikke mye i bruk.

Han ble ikke lenge i AUF, Raymond Johansen, han gikk videre til Sosialistisk Ungdom, der han overtok som leder etter Kristin Halvorsen på åttitallet. Som samferdselsbyråd for SV samlet han i 1993 øst og vest til ett T-banerike.

I 1997 meldte han overgang til Ap. Tre år senere ble han statssekretær i Utenriksdepartementet (UD), året etter ble han Johansen satt til å lede granskingen av partiets dårligste valg siden 1924. Han var generalsekretær for Flyktninghjelpen noen år, før han vendte tilbake som statssekretær i UD i Stoltenbergs første rødgrønne regjering.

I 2009 ble han valgt til partisekretær for Ap, etter Martin Kolberg. To år senere leder han partiet gjennom dets mørkeste dag: Terrorangrepene 22. juli 2011.

– 22. juli er en utrolig viktig del av livet mitt, sier han.

Raymond Johansen ble stående midt i det på alle måter. Folk han kjente, venner, partifeller, kolleger, hadde barn på Utøya. En av dem var partifelle Christin Kristoffersen, som Johansen giftet seg med tidligere i år.

Johansen fikk beskjed av krisepsykologen om å ta lederansvar og ikke slippe løs følelsene. Han måtte reise rundt og forberede begravelser og skrive minneord for unge ofre for massakren på Utøya, og samtidig lede en stab på partikontoret som hadde nære venner som var ofre for terroren.

– Jeg tenker ofte på dem vi mista, og ikke minst på de familiene og foreldrene som mista sine unger, som de aldri får tilbake. Noen ganger har jeg et voldsomt sinne rundt det. Et voldsomt sinne. Da er det greit å gå i skauen eller være sammen med bare kona. Noen ganger sitter du med følelsen at det ikke har hendt. I Europa snakker de om det som en av de store terroraksjonene, og i Oslo blir vi noen ganger konfrontert med spørsmål om terror kan skje her. Jeg tror ikke at folk tenker det ikke gjelds, fordi det ikke var islamsk terror, men jeg får noen ganger en følelse av det. Med alle de følelsene og tankene jeg sjøl har rundt det, er det helt ufattelig.

Han hadde ingen av sine egne barn på Utøya, men kjente flere av dem som mistet livet, og beskriver det som tøft å ringe rundt for å kondolere til foreldre.

– Ikke noe av det jeg opplevde kan sammenlignes med det smertelige tapet for de som har mistet sine barn. Men det var veldig tøft, en veldig stor påkjenning. Det er mange enkeltting en tenker på. Jeg husker jeg gikk rundt på Sundvolden sammen med en pappa som hadde kommet dit veldig tidlig. Det kom busslaster med unger som hadde svømt. Sønnen hans kom ikke. Han kom jo aldri. Jeg snakka med de politimennene dagen etter som hadde gått utpå Utøya, og hørt telefonene ringe. De lå ved siden av de som var døde, det sto mamma og pappa, og navn på andre som sto dem nær. Det må ha vært en enorm påkjenning. Vi diskuterer det mye jeg og kona, hun hadde jo to sønner der. En ble skutt gjennom øyet og overlevde. Han andre var bare fjorten år. Det er utrolig fine gutter. Det er klart det er hendelser som har prega livet.

Da nasjonen skulle reise seg etter terroren var Ap redde for å framstå som offer, sier Johansen. Ingen skulle tro at de var det. Dette var hele nasjonens krise.

– Det var jo det, men samtidig var det et målretta angrep på Ap og AUF. Det var mye riktig med bearbeidinga, men samtidig er det noen ting jeg mener har vært underkommunisert. Mange har vært opptatt av omtale terroristen som klin gal, en ensom ulv. Det er jo lettere for dem enn å beskrive det som en fyr som har fått sine meninger fra et sted og var villig til å handle. Det svarte ekkokammeret vi ser på nettet, med hat mot sosialdemokratiet, kvinner, homofile og muslimer er veldig sterkt, og en handling kommer fra et sted.

Johansen viser til at Ap har styrt landet i store perioder etter andre verdenskrig.

– For meg helt ufattelig at man kan ha et slikt hat mot Ap, men det henger kanskje sammen med noe av dette. Ap har vært et reformparti, som har styrt i en tid da Norge har endra seg stort. Det har kommet mange til Norge, som har bosatt seg her, først som arbeidsinnvandrere, og etter hvert gjennom andre dører. I den grad man er jævla negativ til noen av de tingene er det Ap som har skylda. Og det er jo mange som er mot makta, du ser jo Trump drive en hel bevegelse mot makta som president, for å skulle representere den hvite utarma arbeiderklassen i USA.

Han snakker seg varm om hvordan han mener partiet står i et solidaritetsdilemma, mellom en gammel og ny arbeiderklasse.

– Mange av de nye innbyggerne våre som kommer hit begynner i vanlige manuelle lavutdanna jobber, i en konkurranse på lavtlønnsgulvet med den hvite arbeiderklassen. Sosialdemokratiet er en internasjonal bevegelse, og vår solidaritet er naturlig med nye grupper. Vi har løftet arbeiderne, kvinnene, homofile og innvandrere, men kanskje ikke greid så godt å vise solidaritet med de som kjenner disse endringene sterkest på jobben, sier han.

Det er et solidaritetsdilemma sosialdemokrater over hele Europa har følt på og ikke greid å løse, mener han.

– Da har det kommet noen som har ønsket å slå politisk mynt på det og kjøre det som motsetningsforhold. For dem er ikke motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital, mellom de rike og fattige, men mellom dem som har lite og de som har mindre. Det er mye av det de nyfascistiske bevegelsene i Europa bygger på.

Raymond Johansen kom inn i politikken med en utdanning som rørlegger, men det begynner å bli en tid siden han var rørlegger nå.

– Jeg har ikke skrudd siden 1991, og jeg koketterer heller aldri med det. Jeg har hatt en annen type reise siden det, men jeg kommer jo fra et sted. Jeg har gjort det. Det er en del av livet mitt. Og det er mange sider ved det å være håndverker som er ålreit, men det er også et tøft yrke, og jeg vil ikke ta på meg lånte fjær. Jeg blir litt flau overfor gutta. hvorfor prate om det. Jeg gjør det med stolthet, har jo drivi og surra med de greiene der, men har gjort uendelig mye annet etterpå.

– Det blir færre med fagbrev i topp-politikken. Det er også tynt i rekkene til Ap. Hva har det å si?

– Ambisjonen for et parti må jo være å være representativt. Når for mange har kommet bare AUF-veien til politikken og sentrale verv er det en utfordring. Vi burde greid det bedre, det handler om kultur, det er det samme i fagbevegelsen også, det er krevende å få til dette. Jeg må skryte når jeg hører Eivor Evenrud fra Rødt i bystyresalen, når hun tar ordet i barnehagesaker. Hun er fagutdanna barnehagelærer, har 10 års erfaring som pedagogisk leder i barnehage, vært på den sida. Når hun tar ordet og ugjendrivelig har den erfaringa er det utrolig berikende.

Barndomshjemmet på Tveita er forlatt, men han reiste aldri langt, Raymond Johansen. Byrådslederen bor nå to stopp med T-banen fra Tveita, og gifta seg for en tid siden i kjerka, med partifelle Christine Kristofferesen.

– Det er fint å få være med på en ny sånn reise, sier han.

Fem favoritter

Musikk: Bruce Sprinsteen.

Film: Forrest Gump.

Litteratur: Ken Folletts århundre-triologi.

Mat: Kylling i alle varianter.

Sted: Lauvtjern i Østmarka.