– Nå skal vi få inn en sjaman som skal få de onde kreftene ut av Nedre Foss, sier Nevzat Arikan, og ler usikkert.

Han tror ikke på det, Nevzat Arikan. Han deler ikke sin mors overtro og sufistiske islam. Han forteller seg sjøl det. Men det kan jo ikke skade, heller? Man veit aldri, som han sier.

Gjennom 25 år hadde han bygd seg opp en flåte med fullriggere i Oslos restaurantbransje. Ylajali, Tekehtopa, Arakataka, Olympen, Trattoria Popolare, Txotx. I 2015 sjøsatte han restauranten Nedre Foss Gård, et spisested i en gammel hovedgård ved Akerselva. Det var selve moderskipet. Alt var spesialdesignet, ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Alt fra lysestaker til urinaler var kjælt med, veid og vurdert. Nedre Foss var prikken over i-en, kronen på verket, fullbyrdelsen av en ambisjon som startet løpende mellom bordene på en restaurant i Ankara en gang tidlig på 70-tallet.

Åpningen var årets happening i Oslos restaurantverden. En 200 år gammel rønne var gjennom tusener av timers arbeid og mangfoldige millioner kroner blitt til et slott. Stedet var hans drøm, hans baby, hans livsprosjekt. «Resultatet tar pusten fra deg», skrev Dagsavisens restaurantanmelder. Et halvt år etter åpningen fikk Nevzat slått både pust og livskraft ut av seg.

Nedre Foss brant ned til grunnen i romjula 2015. Foran øynene hans. Meter for meter spredte brannen seg mens han maktesløst sto og så på. Tårene rant på den svære kurderen. Så gikk det i svart.

– Nei, pizza har vi aldri ønsket å lage, sier Nevzat Arikan og slår lett i bordplata mellom oss.

Det har gått to år siden brannen. Det er nesten sånn at vi kan skrive brannen med stor B. Vi sitter innerst på et kontor over restauranten Trattoria Popolare helt nederst på Grünerløkka. Under oss selger han italiensk mat for 50 millioner kroner i året. Men ikke italiensk pizza. Arikan liker ikke snarveier. Og hadde de solgt pizza, kunne de glemt å få avsetning på italienske klassikere som vitello tonnato eller bollito misto. Det hadde fort blitt bare pizza. Likevel er stedet en suksess. På hans premisser.

– Min sønn er ekspert. Brødskive, ketsjup og ost. Pizza er litt sånn, sukker han og ler.

Han kunne gjort ei kule på den italienske klisjeen. Samme uke som vi møtes, kom nyheten om at hans gamle kollega Jan Vardøen hadde solgt unna navnerettighetene til Pizza Paradiso. Titalls millioner kroner i lomma. Investorene har vært på Arikan også. De har måttet snu i døra.

«Snart fem år etter åpningen nederst på Grünerløkka, er Trattoria Popolare blitt storstuen stedet hadde potensialet til å bli», skrev Dagens Næringsliv om stedet hans.

Han har skjenket lunken kaffe i to vannglass. Bak ham på veggen henger et gammelt, lurvete, men ærverdig maleri av fordums Oslo, av Rodeløkka. Trehus og moderne fabrikker i skjønn forening. Et bilde han fant under en oppussing av ett av sine steder. Den gamle arbeiderbydelen rundt alle fabrikkene har vært hans hjem i 25 år.

Foto: Mimsy Møller

Nevzat Arikan er en jåle. Bilen han kjører er gammel. Huset han bor i er nedslitt. Og klærne han går i er slitt arbeidstøy. Håndverkerklær. Millioninntektene pumpes tilbake inn i driften. Han står mer enn gjerne i oppvasken og plukket tomme ølglass for å overleve. Likevel er han en jåle. En som strekker seg mot det perfekte. Den perfekte opplevelsen. Det perfekte lokalet.

Hvor kommer ambisjonene fra? Ærgjerrigheten? Viljen og evnen til å bygge kvalitet med lange tidsperspektiver.

– Faren min, sier Arikan. Hans forhold til faren er anstrengt. På et eksistensielt nivå.

Deres kurdiske forfedre ble under det ottomanske riket tvangsflyttet fra bygda og inn til Ankara.

– Faren min ønsket total assimilasjon, ikke integrasjon.

Lærebokdefinisjonen av assimilasjon er «en enveisprosess der de som assimileres må endre sine grunnleggende kulturelle verdier». Pappa Arikan ønsket å la sin familie sømløst bli del av majoritetsbefolkningen. Familiens kurdiske språk, kultur og identitet måtte vike.

– Han mente vi skulle leve som tyrkere, snakke tyrkisk. Ingen skulle merke at vi var kurdere. Men alle merket at vi var kurdere. Det var bare å se på mora mi! Hun var en kurdisk kvinne! Hun snakket aldri tyrkisk. Men faren min var vokst opp i Istanbul, og var en herskersønn og var tilpasset fra før. Mor klarte aldri den tilværelsen.

Mamma og pappa Arikan ble et par fordi begges foreldre mente det var et godt parti. Farfar eide land, morfar dyr. Det låter som det er hentet fra «Tusen og en natt».

– De var barn av to føydale godseiere og de ga hverandre hvert sitt barn. Min bestefar var en av de største jordeierne, vi hadde 30.000 mål, men så kom det en jordreform, heldigvis må vi kunne si, og tok fra han det meste av jorda. Han endte med 10.000, men hadde ti barn. Man skal jo være forsiktig med å si dette i våre dager, men det er ganske vanlig i kurdisk tradisjon at man har baredel, at man bytter kvinner. Slik bygger man relasjoner. Min mor hevdet at hun var forelsket i han, og det tror jeg nok.

Forholdet kunne ikke vare. Foreldrene skilte seg.

– Skilsmisse på 60-tallet var ikke bare-bare. Faren min taklet det feil, men han gjorde mye bra også.

Ikke minst viste han sin yngste sønn vei. For nå kommer svaret på hvor ærgjerrigheten kommer fra.

– Kvalitet har fulgt med meg helt siden jeg var barn, fra fars restaurant. Den var helt unik. Klokka fire på morran gikk han og valgte kjøtt og grønnsaker, og bærere bar det til restauranten. I Tyrkia spiser man ikke hvor som helst. Du spiser kebab ett sted, suppe et annet. Det er veldig forutbestemt. Kvaliteten i Ankara var veldig bra den gangen. Far og mat ... Han spiser ikke hvor som helst, han er en kresen fyr, han kjører gjerne femti kilometer for å spise. Et par timer, av og til. Og det er min arv.

– Jeg skal ikke svartmale situasjonen. Jeg har ikke nødvendigvis så mange dårlige minner. Han lever fortsatt, og giftet seg på nytt. Vi snakker en sjelden gang på telefon, helst når folk dør. Da min mor døde, ringte han meg.

Når han så faren sist? Arikan trekker på det.

– Han var her for 15–16 år siden. Han trodde han skulle dø. Han ville si farvel og be om tilgivelse, sier Nevzat og ler godt. Han gjør ofte det. Veksler stadig mellom korte, aggressive hogg i bordet med en penn han fikler med, og et stort, varmt smil. Nå ler han.

– Men han lever fremdeles!

I 1981 gikk Nevzat Arikan av danskebåten i Oslo. Han var 17 år og kom som flyktning. Bak seg hadde han lagt et Tyrkia som var kuppet av general Kenan Evren. Parlamentet var oppløst, politiske partier forbudt, og venstresiden ble slått hardt ned på med massearrestasjoner, tortur og drap. Det var ikke et land for unge, røde kurdere.

Han kom til frihet og trygghet. Broren var her. Men det var også det hele.

– Det var ingenting her. Det var en merkelig opplevelse. Vi har snø i Ankara, men kulda var slående. Kanskje det var kaldere da, kanskje hadde vi dårligere klær? I høytidene var det ikke mulig å kjøpe brød. Jeg husker godt en påske da vi sulta. Det var heftige greier. Vi lærte fort at vi måtte handle. Dårlig utvalg. Det var ikke restauranter. Skulle du ha en halvliter, måtte du stå i kø.

Han hadde jobbet som ryddegutt på fars restaurant i Ankara siden han var liten gutt. Han hadde det i blodet. Etter først å ha pakket frosne karbonader på et lager i Groruddalen fikk han jobb på den nå legendariske klubben Sardines.

– Jeg plukket glass. Mitt forhold til musikk begynte der. Som kurder hørte jeg på mine greier, og hadde ikke noe forhold til jazz og rock. Alt begynte der, sier han. De svenske punkerne i Imperiet hører til favorittene.

Snart kom også mor til Oslo. Søster, bror og mor var igjen samlet i et nytt land. Nevzat mener han hadde en fordel ved å være så ung da han kom. Han følte seg hjemme ganske fort.

– Ja, jeg mener det. De første årene var fryktelig vanskelig. Jeg var jo bare 17–18 år, og hadde reist fra hjemmet mitt, fra alle vennene mine. Og man ble diskriminert. Som regel slapp du ikke inn for å ta en halvliter, rett og slett. Sa du noe, ble du kastet på andre siden av gata. Man måtte stort sett sitte hjemme, samles hos venner. Utesteder kunne man bare glemme. Sånn sett er byen blitt mye bedre, vi er mer inkluderende. Det gjelder nesten alle, vil jeg påstå. Kebaben kom, det hjalp.

Han tok utdanning, ble tolk og sosionom. Kona Marianne fra Mjøndalen traff han på byen i 1989 etter et oppdrag for henne som tolk. Hvem som tok initiativet er fortsatt et stridsspørsmål.

– Det var da livet ble seriøst. Kanskje vi skulle lage barn? sier han og ler. Det drøyde noen år med unger.

– Det hadde stor betydning å treffe henne, for da var jeg her, på en måte. Jeg aksepterte skjebnen. Det er det med migrasjon at man tenker at man skal vende tilbake. Det gjør jeg selv i dag. Man lever i håpet, selv om det ofte er falskt. Jeg kan ikke reise, Oslo er min by, jeg har to barn her, og kona her, men man lever med en drøm.

Nevzat Arikan er blant de beste eksemplene på hva som kan skjule seg bak merkelappen flyktning, hvilke kvaliteter som kan gjemme seg bak et fremmedartet navn. Norge har kommet langt siden 1981. Men fortsatt provoserer hverdagsrasismen ham. Nå blir øynene hans strenge. Han har to konkurser bak seg, men aldri kostet en kreditor en krone.

– Å gå konk er en skam. Jeg sier ikke at de som går konkurs ønsker det selv eller jukser, men jeg er gammeldags. Jeg velger å legge ned med ære og ta regninga selv. Det er viktig.

Han har betalt alle regninger, aldri blitt tatt for noe. Lagt sin ære i skikkelighet. I en bransje som på ingen måte er kjent for ryddig drift. Likevel sjekkes selskapene hans gang etter gang.

– Jeg må si det. Skattemyndighetene kontrollerer de stedene de mener det er sannsynlig at det jukses. Vi blir sjekket ofte – og det er ikke tvil om det – på grunn av navnet. Selv om vi gjennom 30 år har kommet oss gjennom alle kontroller, betyr det ingenting. Når er man akseptert?

– Må du gjøre ting dobbelt så bra som innvandrer?

– Selvfølgelig. Jeg skal ikke påstå dobbelt så mye, det er vanskelig å tallfeste. Men jeg må jobbe mye mer for å overbevise folk enn de med «riktig» navn. Men man blir jo kjent etter hvert. De fleste viser respekt for det man har gjort, sier han og kommer på den rentenotaen på en hundrelapp. Han blir sint.

– Jeg ringte opp firmaet som hadde sendt meg den. Regningen var betalt av ett av mine selskaper ni dager forsinket, ikke sant. Jeg syns det er horribelt. Vi har 25 års relasjon til hverandre, sånt gjør man ikke. Så snakker man med en ung ansatt som er utrolig belærende om betaling av regninger og sånt. Det er utrolig irriterende. Jeg tok det opp med eierne, og krevde at de skulle komme med skriftlig beklagelse, at den ansatte skulle få irettesettelse. Jeg finner meg ikke i å bli snakket sånn til. For vi betaler alltid våre regninger.

Han overlever en saksbehandlers nedlatenhet. Han er mer bekymret for de tusener av andres møte med systemet og fordommene. Samme dag som vi møtes har SSB lagt fram en rapport om innvandrere og kriminalitet. Det var forutsigbar lesing.

– Det er helt ræva! Hva godt skal det gjøre? Det man må se på er de sosioøkonomiske betingelsene. De som har nesten ingenting, har også lite å tape, og kan ha lavere terskel for kriminalitet. Vi må heller bidra til at folk blir integrert, ikke assimilert.

Igjen spytter han ut det ordet. Han har kjent på presset om å bli som de andre. Oppgi sin egenart. Han husker hvordan det var å være minoriteten med aksenten som måtte stå i klasserommet og lese høyt. Han glemmer ikke julingen han fikk. Av læreren.

– Vi må gjøre dem stolte over seg selv, av området sitt, av bydelen. I første omgang, sier han og forteller om det neste prosjektet: Å løfte innvandrerbydelen Grønland med mat. Han er i dialog med kommunen om et marked der innvandrere kan selge maten sin, vise fram kulturen sin.

– Det vil være noe de kan være stolte av. Jeg vil at innvandrerkvinnene skal få selge sin chicken curry, at det ikke bare skal være den drittkebaben som flyter rundt. Det må være mat fra bunnen av, noe de kan. Og er stolte av.

Vi må tilbake til Brannen. Det er i dag to år siden han sto hjemme og lagde mat og telefonen ringte. Pipebrann på Nedre Foss Gård.

– Da personalet ringte sto gjestene fremdeles utenfor, og det var en liten pipebrann. Det her går bra, tenkte jeg. Vi skulle ha nyttårsaften, restauranten skulle være stappfull. Tankene mine surra og gikk på hvordan vi skulle løse det praktisk. Men da jeg sto der sammen med brannvesenet så jeg bare hvordan det spredte seg og spredte seg, sier han.

Da han var tilbake på branntomta i januar 2016 sammen med byantikvar, ledelse i plan- og bygningsetaten og eier Christian Ringnes, måtte han bare komme seg vekk.

– Jeg klarte ikke se på. Jeg måtte be om unnskyldning, måtte bare gå. Jeg var knust. Jeg klarte ikke jobbe. Alt var bare svart. Det var som å miste noen, noen som er veldig nær.

Han ble borte i ett år. Han forsvant ned i kjelleren. Gjenoppbyggingen av Nedre Foss Gård, tilbakestilt til minste detalj, ble gjort uten han. Først ti dager før åpningen 23. november i år var han tilbake.

– Det er annerledes, men selvfølgelig er jeg glad. Hadde vi ikke fått muligheten til å bygge opp, eller om vi bare hadde gått videre – det var også et valg – ville vi aldri blitt ferdig. Verken som organisasjon eller jeg som menneske.

Han har mistet sin mor. Hun ligger begravd i Oslo. Jord er jord, sa hun. Den kurdiske dama som levde i Tyrkia uten å snakke tyrkisk, og som levde halve livet i Norge uten å kunne norsk.

– En veldig spesiell dame. Hun kunne verken lese eller skrive. Henne far måtte prioritere hvem av barna som skulle lære å lese eller studere, og hvem som skulle være hjemme og passe dyra. Mora mi flørtet med mystisk islam, sufismen. Hun har gjort oss paranoide, sier han og ler. Mora var svært overtroisk. Hadde regler for alt. Hun måtte reise seg på en bestemt måte, og kunne ringe og spørre hvordan det gikk med barna fordi hun hadde drømt om dem. Hun hadde en imaginær kvinne hun snakket med hele tida, som fortalte henne hva som skulle skje. Og hun trodde blindt på kraften av «det onde øyet».

Etter at restauranten åpnet igjen i november har stedet blitt rammet av en ny ulykke. Kjøkkensjefene forbrant seg stygt da de skulle bære en kjele med kokende kraft. Hviler det en forbannelse over stedet?

– Jeg har tydelig fått litt fra mor, for nå skal vi få en sjaman til Nedre Foss for å få de onde kreftene ut. For man blir litt ..., sier han og ler nervøst.

Snart er åndeutdriveren på plass. Hun er verken sufist eller kurder.

– Vi har en vietnamesisk venninne som skal gjøre det, buddhister har visst sine ritualer. For oss spiller det ingen rolle, så lenge de onde kreftene forsvinner.

Fem favoritter

Musikk: Kind of Blue» av Miles Davis. Kongen av plater.

Film: «Yol» («Veien») av Yilmaz Guney. Vakker og trist skildring av Tyrkia.

Bok: «Legenden om Ararat» av Yasar Kemal. Utrolig vakker kjærlighetshistorie.

Mat: Opplevelsen av pintxosen i San Sebastian. Unike matopplevelser over hele byen.

Sted: Essaouira, Marokko: Fantastisk by og gamleby ved havet. Kanskje verdens beste fiskemarked.