– Det var ingen spøk å vokse opp på Torshov på 60-tallet altså. Ikke rart man blei nervøs, sier Gimle.
Mannen er som en levende revytekst som ingen ende vil ta, når han først har satt i gang. Med kaffe og hvit sjokoladeganache, med granité av lierepler, innabords kommer ordene om mulig enda fortere.
– Da jeg ble spurt om hvorfor jeg ikke bare flytta til Grünerløkka, svarte jeg at der vil jeg i hvert fall ikke bo. Jeg har vel fått bank i bortimot hvert eneste portrom der borte.
Skuespilleren innrømmer at forestillingen, basert på episoder fra hans eget liv, egentlig kom i stand fordi han aldri har klart å holde noe for seg selv.
Gårdsbesøk
«Forestillingen satt som ei kule! Den dyktige fortelleren hadde oss i sin hule hånd, der den ene selvutleverende anekdoten bet den neste i halen, og vi lo så tårene trillet av mannens fiaskoferd på første klasse», skrev VGs anmelder i 2014, da Ingar Helge Gimles liv og levnet først ble teater – regissert av Petter Næss.
Nå tar Gimle opp tråden, og på vei til Drammens Teater, gjør teater-Norges snilleste godgutt et stopp i Lier. Nærmere bestemt lørdag 10. februar i Svensefjøset.
Torsdag besøkte Gimle, prosjektleder Torvid Fladmoe og program- og markedssjef ved Chat Noir, Vegar Foss Andersen, gården til Linda Marie og Sveinung Opsal for en nærmere titt på lokalene.
– Du verden – her var det flott og høyt under taket. Du vet; dess mer tid vi tilbringer foran skjermene, dess viktigere blir det med møteplasser som dette. Jeg tror noe er i ferd med å snu – at vi i større grad anerkjenner behovet for menneskelig kontakt igjen. Og for en fabelaktig idé da- å blande kulturscene, eget bryggeri og spisested på denne måten, durer Gimle i vei.
Innehaver Linda Marie Opsal smiler bredt. Hun er storfornøyd med at nettopp Gimles oppsetning blir første teaterbesøk i fjøset. Totalt selges 130 billetter til forestillingen, hvorav 60 inkluderer treretters middag.
Sterke ting
Siden første runde med «Hei ... Jeg trenger litt hjelp her, jeg ...» har Gimle gjort både spillefilmer, TV-serier og turnert med Riksteatret, men han syntes ikke forestillingen basert på hans egne historier var utspilt ennå. Siden det bare er en mann på scenen, nesten uten scenografi og rekvisitter, skulle det heller ikke mye til for å starte opp igjen.
– Klart det er personlig, det handler jo om livet mitt, men jeg leverer teksten som skuespiller, og spiller også en rekke typer underveis, så det blir likevel ikke privat. Det dreier seg om ting de fleste kan kjenne seg igjen i; når man ikke klarer, går på en smell, mister noen – ja, om det å være menneske egentlig. Sånt er vi jo alltid interesserte i – bare se på Farmen for eksempel! Det er sterke ting altså – det mellommenneskelige, fastslår Gimle.
