Aftenposten og Verdens Gang kjenner åpenbart til ryktene om Trine Skei Grande, men avisene gjør ikke noe synlig forsøk på å undersøke hvilket hold det er i ryktene utover å opplyse at Aftenposten har vært i kontakt med mannen som omfattes av ryktene. Men han vil ikke kommentere saken. Reportasjene heller mer vann i rykteflommen fordi de bidrar til å spre ryktene om landets nye kulturminister til en videre krets enn dem som ferdes på sosiale medier og på nettet. Reportasjer som etterlater seg flere spørsmål enn svar, er dessuten dårlig journalistikk. Særlig i saker av en slik karakter vi nå ser, er det viktig med et høyt presisjonsnivå.

Tilbake står Aftenpostens og Verdens Gangs lesere med en rekke ubesvarte spørsmål i forhold til kulturministerens opptreden på en fest i 2008. Avisene gir oss antydninger om hva ryktene handler om, og overlater deretter til landets nye kulturminister å snakke ut om rykter og drapstrusler, slik det fremgår av Aftenpostens tittel. Men siden reportasjene kommer i kjølvannet av alle varslersakene i det politiske miljøet, og det opplyses at ryktene handler om Venstre-lederen og en mann og stammer fra en hendelse på en fest i 2008, ligger veien åpen for ytterligere spekulasjoner. Dessuten slår kulturministerens utsagn imot oss på Aftenpostens førsteside: «Jeg er ingen overgriper.» At Trine Skei Grande har snakket med landets statsminister om saken, og at Erna Solberg sier det er en fortrolig samtale, skaper enda flere ubesvarte spørsmål.

Aftenposten og Verdens Gang gjør selv ikke noe for å avklare om det finnes hold i ryktene. Som lesere bør vi kunne forlange av landets to største aviser at de bringer klarhet i hva som har skjedd, hvis saken har offentlig interesse. Det krever mer enn å snakke med Trine Skei Grande, eller gjøre et forsøk på å få den involverte mannen i tale. Hvis ikke saken har offentlig interesse, burde avisen latt saken ligge, for ikke å skape ytterligere oppmerksomhet om det avisene selv kaller rykter. Det har aldri vært norsk presses oppgave å stimulere til ryktespredning eller selv viderebringe rykter.

Hvis en redaksjon først mener at en sak eller en hendelse har krav på offentlighetens oppmerksomhet, er journalistikkens første bud å kontrollere om opplysningene er korrekte. På det tidspunktet journalisten leverer saken til publisering, må journalisten vite med seg selv at han/hun har gjort alt som er mulig å gjøre for å finne sannheten. Det innebærer ikke bare å snakke med partene i saken, men også trekke inn kilder som har relevans og kompetanse til å belyse saken fra ulike ståsteder. Først da har journalisten opptrådt i aktsom god tro. For det andre skal den som anklages for noe ha rett til en imøtegåelse av beskyldningene, og imøtegåelsen skal presenteres i samme artikkel som beskyldningene. Den samtidige imøtegåelsen er også viktig for å kunne kontrollere faktum. Under samtalen med den angrepne part, kan det komme frem opplysninger som må undersøkes nærmere. I flere tilfeller kan man se en sammenheng mellom mangel på samtidig imøtegåelse og feil fremstilling av faktum. Men det er ikke nødvendigvis slik at den part som usettes for beskyldningene, forvalter sannheten. Derfor er man ikke oppfylt den journalistiske undersøkelsesplikten ved bare å snakke med begge parter. Journalistikk handler ikke bare om å referere utsagn, men selv å bringe klarhet i faktum. Nå seiler kulturministeren inn i departementet på en halvkvedet vise, som vi ikke vet om har noen betydning for hennes stilling og troverdighet.