Høyre er blitt fartsblinde. På tide å kjøre til siden og la andre slippe visjonene til?
Vår hardtarbeidende finansminister legger i morgen fram perspektivmeldinga. Der vil han, som en større og enda mer bekymret høyremann før ham, love oss intet annet enn blod, svette og tårer. Det er framtida vår, folkens. Blod, svette og tårer. Fram mot 2060. Beinhardt arbeid, skal vi leve som i dag. Det er perspektivet.
35-åringen i Finland snakker for en ny generasjon. Med et annet utsyn enn vår 55 år gamle finansminister fra Høyre.
Det har du selvsagt allerede skjønt, du som må starte voksenlivet med å betale 3 mill. for 15 kvadrat i hovedstaden. Livet i Høyre-landet leves i oppoverbakke. Hvis du ikke er født på toppen av bakken, selvsagt.
Men, skal vi virkelig leve som i dag? Eller er det tenkbart med en annen verden? Høyre tror ikke på det. De tror på at veien framover er den samme som førte oss hit. En evig autobahn. Der farta har skapt en verden som knaker i sammenføyningene. Økologien vakler, høyrepolitikkens laboratorium i USA bobler over. Eksperimentet har feilet. Men høyrefila går rett fram. Klampen i bånn.
[ Les mer: Er det til høyre vi skal nå? ]
Selv inn i klimakatastrofen. Nylig la regjeringen fram en klimaplan. Den har fått ros for å sette høye tall på målene og for å bruke pris på CO2 til å dempe utslippene. Men heller ikke i denne planen evner eller våger regjeringen å skissere en annen framtid der vi forberedes på å leve livene våre på en annen måte. Om kompromissene som må gjøres.
Mange har heldigvis andre perspektiver. Mange tror på en annen vei. Denne veien tok finansministeren sats for å stenge denne uka – for han frykter ideen, drømmen, forestillingen, muligheten, utsikten til et arbeidsliv med sekstimers dag. Nei, sa finansmannen, det vil koste en helt vanlig norsk familie 210.000 i året. Og knekke vår felles velferd. Glem det! Bøy nakken, jobbe på. Som om overgangen til 30-timers uke skal skje en mandag morgen veldig snart. Det er selvsagt et mål, over tid.
37,5 timers arbeidsuke er normalen for oss i Norge. Det er et vilkårlig tall, men resultat av lang, hard klassekamp mellom arbeidere og kapitaleiere. Det begynte smått for et par hundre år siden med den engelske sosialisten og fabrikkeieren Robert Owen. Han drømte om et idealsamfunn der man jobbet åtte timer, hadde åtte timer fri og fikk åtte timers hvile. I Norge ble åttetimersdagen gjort til lov i 1919 etter mange tiårs beinhard kamp fra arbeiderbevegelsen. På 1960-tallet gikk Norge så godt at det ble innført femdagers uke. Først da ble vår hellige lørdag fri for de fleste. I 1976 ble 40 timers uke innført, og i 1986 ble arbeidsdagen barbert med en halvtime. Det er 35 år siden. I årene som er gått har produktiviteten steget og vi har fått mye mer å rutte med etter mer eller mindre kontinuerlig reallønnsvekst.
Partiet Høire og Finansminister Sanner mener de ikke har råd til sekstimersdag. Spørsmålet som melder seg er jo, hvorfor mener de at 7,5-timersdag er helt perfekt? De hadde jo ikke råd til det heller. Den gang. https://t.co/knIsi6Ww6b
— Kjetil Staalesen (@Staales1) February 8, 2021
Det kan svimle for noen hver når man tenker store tanker, og kanskje prøver å se for seg en verden der vi jobber og lever annerledes enn i dag. Det er for politikere, som for oss alle, mye lettere å bare fortsette som man stevner enn å legge om livsstilen. Og det er virkelig en gedigen reform å skulle innføre, eller rettere sagt, strekke oss mot, 30-timers uke. Det vil kreve masse, og det åpner for mange knakende utfordringer. Men det siste koronaåret har vist at arbeidslivet er betydelig mer fleksibelt enn vi trodde.
Vår leder i Finansdepartementet truer og skremmer, og framstiller andre tanker som science fiction
Skal vi – det vil i praksis si neste generasjon, barna våre – kunne jobbe kortere dager og ha mer tid, bedre livskvalitet og bedre helse til å være sammen med familie og venner, til å trene og oppleve verden, må det gjøres kompromisser. Og grunnlaget for at det kan bli en realitet må legges nå. Men man kommer ingen vei uten en kurs. Det har alltid vært for dyrt å redusere arbeidstida, men det er blitt gjort igjen og igjen. Og likevel har vi aldri hatt flere superrike i dette landet enn nå. Vi har ikke valgt våre menn og kvinner på Stortinget for å lede landets hverdager, men for å lede oss inn i en framtid. Og akkurat nå trenger vi visjoner og retning for disse stadig mer usikre åra som ligger foran oss.
Finansministeren vår prøver å lukke døra for diskusjonen. For dyrt. «De som tenker å gå i den retningen, har et stort ansvar, fordi det vil knekke velferden i Norge», sa han til VG denne uka. Det er en voldsom vekt å legge i fanget til noen som våger å kikke utover regneark og lineære framskrivninger. Det er å avfeie debatten. LO er i tenkeboksen og har satt i gang et utredningsarbeid. Kortere uke skal diskuteres på kongressen neste år. SV, Rødt og MDG har sekstimersdagen nedfelt i sine programmer. Ved å bytte økt lønn og kjøpekraft i mer fritid, kan vi både dempe forbruket og bidra til bedre bærekraft, og legge til rette for at vi kan dele på jobbene. Slik kan vi sørge for at alle er med.
Mens vår leder i Finansdepartementet truer og skremmer, og framstiller andre tanker som science fiction, stiller Finlands sosialdemokratiske statsminister Sanna Marin spørsmålet: «Er virkelig åtte timer den ultimate sannhet?». Den unge kvinnen snakker om det neste steget for arbeiderbevegelsen. Sekstimers dag, firedagers uke. Om ei framtid med mer tid å disponere selv for vanlige folk. 35-åringen i Finland snakker for en ny generasjon. Med et annet utsyn enn vår 55 år gamle finansminister fra Høyre.
Veien videre er opp til oss alle å velge. Ingenting er umulig, det handler om vilje og om prioriteringer. I tiår har vi latt 37,5 timer stå og tatt ut veksten i økt materiell velstand. Høyre har valgt å senke skattene til de rikeste. Hvordan vi forvalter og fordeler ressursene våre er et valg. Og i høst er det faktisk det.
